International store
Skytterlinken.no fikk gleden av å slå av en prat med Christoffer Nielsen, en lidenskapelig jeger som til daglig driver virksomhet innenfor verdivurdering av selskap i både USA og Norge. I tillegg til jakt og skyting, er han dypt fascinert av norsk natur, og Hardangervidda har gjort et særlig inntrykk. Vi spurte ham ut om hans opplevelser på vidda, og fikk høre både morsomme historier og nyttige tips.
1. Du har besøkt Hardangervidda – hva var det som gjorde sterkest inntrykk på deg?
Det er vanskelig å sette fingeren på én ting – Hardangervidda er rett og slett majestetisk. Stillheten, storheten og det åpne landskapet ga meg en følelse av å være både veldig liten og utrolig fri på samme tid. Jeg var spesielt fascinert av kontrastene i naturen – fra snødekte vidder, selv midt på sommeren, til frodige dalfører med historiske severdigheter rett i nærheten.
Noen høydepunkter for meg var uten tvil Heddal stavkirke, som nesten føltes som en tidsreise tilbake til middelalderen – utrolig vakker og mektig konstruksjon. Gaustabanen og selve Gaustatoppen er også minneverdige. Jeg tok banen opp og gikk ned – og utsikten fra toppen... man ser virkelig over en sjettedel av Norge!
Et annet sted som gjorde inntrykk var Vemork, både på grunn av naturen og den sterke historien om tungtvannsaksjonen. Det er noe eget ved å stå midt i norsk krigshistorie og kjenne på landskapets kraft.
2. Det finnes flere ruter i området – har du noen favoritter? Når er det best å besøke?
Sabotørstien er en klassiker – ikke bare fordi den er historisk viktig, men fordi den er fysisk utfordrende og ekstremt vakker. Å gå i fotsporene til motstandsmennene gir turen en ekstra dimensjon. Sluskedilten er en fin "retursti" om man vil lage en rundtur.
Men favoritten min er nok likevel turen til Gaustatoppen. Det er noe rituelt over den – nesten som en pilegrimsferd. Jeg anbefaler å dra i juni eller tidlig juli, før det blir for mye trafikk. Man kan faktisk finne snø på toppene selv da, noe jeg opplevde med egne øyne. Det gir en veldig spesiell stemning – å stå i sommersol og skue utover snødekte vidder.
3. Alle har vi nok gjort våre feil på fjellet. Har du noen erfaringer du vil dele?
Haha, definitivt. En tur som virkelig lærte meg en lekse, var forsøket på å nå Trolltunga. Vi hadde sett for oss en lett dagstur og startet altfor sent – det viste seg å være langt mer krevende enn forventet. Været skiftet, tåka kom, og vi var rett og slett ikke godt nok forberedt. Til slutt måtte vi snu før vi nådde selve utsiktspunktet.
Det var surt der og da, men helt riktig beslutning. Fjellvett handler like mye om å snu i tide som å nå målet. Og viktigst av alt: aldri undervurder distanse og vær – og pakk alltid med mer vann enn du tror du trenger.
4. Du, som mange andre, kommer til Norge fra USA, Sverige og resten av verden. Hva er det egentlig som er så tiltrekkende med norsk natur?
Jeg har sagt det mange ganger: Man trenger ikke dra til Sveits for kultur, Østerrike for ski eller Island for storslått natur – alt det finnes allerede i de norske fjellene. Det er noe med kombinasjonen av villmark, kulturarv og tilgjengelighet som gjør Norge unikt.
Og det at man kan stå midt i juli i shorts – og så plutselig se snø på bakken, det er nesten magisk. Jeg har sett reinsdyr passere mens jeg spiste nistepakken min, og hørt elva bruse mens solen hang lavt over fjellene. Naturen her er ærlig. Ufiltrert.
5. Hva har du for tips på utstyr? Hvilke tre ting forlater du aldri hjemmet uten?
Det er lett å overtenke utstyr, men noen ting har jeg lært å aldri dra uten:
- Gode vandringsstøvler. Skavsår og bløte føtter kan ødelegge selv den vakreste nasjonalparken. Med dårlige sko blir hver kilometer en kamp – det har jeg smertelig erfart.
- En lett og komfortabel ryggsekk – som ikke er overpakket. Jeg har selv gjort feilen å ta med for mye, og lært at vekten på ryggen kan ta gleden ut av turen. Nå pakker jeg smart og bærer bare det nødvendige.
- Papirkart. GPS og apper er flotte hjelpemidler, men jeg stoler alltid mest på en god, gammeldags fjellkarta. Den funker alltid – også når batteriet dør eller signalet forsvinner.
I tillegg er det selvfølgelig viktig med klær i flere lag, vannflaske, litt nødproviant og gjerne et førstehjelpssett. Det viktigste er å være forberedt – men ikke overpakket.
6. Du liker jo jakt også. Fortell om et jegereventyr du har hatt i Norge?
Jeg hadde en fantastisk elgjakt i Østerdalen for noen år siden. Det var kaldt, fuktig og krevende – akkurat sånn jeg liker det. Vi fikk en okse på formiddagen, og hele laget jobbet sammen for å få den ut. Det er noe dypt sosialt og respektfullt med norsk jaktkultur – det handler ikke bare om skyting, men om tradisjon, samarbeid og å ta vare på naturen.
Og så må jeg nevne Hardangervidda. Selv om det er nasjonalpark og jakt ikke er tillatt der, så bestemte naturen selv seg for å gå på "jakt" i 2016 – da et lynnedslag tok livet av hele 323 reinsdyr på én gang. Det sier noe om hvor voldsom og uforutsigbar naturen her kan være. Et merkelig og tragisk fenomen, men også fascinerende.
7. Du nevnte det dramatiske lynet som tok livet av over 300 reinsdyr på Hardangervidda. Kan du fortelle litt mer om hva som faktisk skjedde?
Ja, det er en hendelse som virkelig sitter igjen i minnet – både på grunn av omfanget og hvor uvanlig det var. I august 2016 ble hele 323 reinsdyr funnet døde etter et kraftig tordenvær. De befant seg på høyfjellet i Hardangervidda nasjonalpark, som egentlig er et ideelt sted for reinsdyr – rikt på lav og fri for utbygging. Men akkurat den dagen ble naturens kraft alt annet enn vennlig.
Reinsdyrene er flokkdyr, og under uvær har de en tendens til å trekke seg enda tettere sammen, trolig av frykt. Da lynet slo ned, gikk strømmen sannsynligvis gjennom bakken – og siden flokken sto så tett, ble mange drept momentant. Det finnes dokumenterte tilfeller av dyr som blir truffet av lyn, men aldri på denne skalaen. Det var et sjeldent og tragisk naturfenomen.
Den norske naturinspektoratet oppdaget dyrene da de var ute og fulgte med på jegere i området. I tillegg til de døde reinsdyrene måtte de også avlive noen få som fortsatt levde, men var hardt skadet. Man tok også prøver for å utelukke sykdom – spesielt fordi det tidligere samme år hadde vært et tilfelle av skrantesjuke (chronic wasting disease) i en annen reinsdyrflokk lenger nord. Det var faktisk det første tilfellet i Europa.
Ingen mennesker ble skadet, men det hele var en kraftig påminnelse om hvor voldsom og uforutsigbar naturen kan være – selv i et beskyttet område. For meg er det også et bilde på hvor små vi egentlig er der ute.
Takk, Christoffer, for en fin intervju!
Takk!
Foto:
- Ilya Grigorik, CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons
- Ilya Grigorik, CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons
- Andreas Johannsen from Copenhagen, CC BY 2.0, via Wikimedia Commons
- Sanjay Prakash, Pexels
- Havard Kjontvedt, Norwegian Nature Inspectorate